Vi sitter her og rir på kamelen Klara, da må vil vel være cirka midt i Sahara, ora ga bora bora...Jeg har tidligere nevnt at barn kommer i tospann med
kameler. I dag har jeg kjempet ned tidenes mest hårete kamel for mitt vedkommende:
- Jeg har kjøpt morsmelkerstatning! Grøss! Hva andre mødre velger for sine barn vil jeg ikke uttale meg om, men for meg som er ammepolitiets øverste organ på egne vegner, vil jeg bare si at dette er noe jeg muligens ikke får sove på grunn av i kveld.
- Og det var ikke hvilken som helst erstatning, det var Nan! Nan fra Nestlè, som jeg har sverget å aldri kjøpe produkter fra igjen. Spesielt ikke mormelkeratatning. Jeg kjenner smaken av hår, ørkensand og seigt skinn... Dette kjøpet sier noe om hvor sliten er er for tiden. Jeg ammer, bysser, bærer, synger og ammer igjen. I går tok det fire timer for å få henne til å sovne, antall amminger mistet jeg oversikten over etter at jeg gikk tom for fingre å talle på. Men jeg har nok melk, erstatningen er ikke her fordi hun er sulten. Da ville saken vært helt annerledes og erstatningen ville vært hjertelig velkommen. Den ble kjøpt inn sånn at jeg kan overlate henne litt til pappaen mens jeg får komt meg litt ut på egenhånd. Saken er bare den at han har ikke noe lyst til å ha henne alene uten muligheten til å gi henne mat for å roe henne. Og jeg er for sliten til å prøve å pumpe meg opp et lager akkurat nå. Så der - Nan kjøpt inn fordi jeg er sliten. Dette er det største mammanerderlaget jeg har lidd så langt... *snufs*
Så there you go - tidenes kamel. Men dette er jo Listebloggen, så vi gir oss ikke etter to punkter. Her følger en karavane på 8 fullastede kameler som jeg har gaflet i meg etter at gulljenta ble født:
- Papirbleier. Sammen med det gruelige pakken med drikkeklar Nan kjøpte jeg en Big Box med Liberobleier. Ikke fordi jeg ikke orker tøybleiene mer, men fordi gulljenta ikke ser ut til å tåle dem. I flere uker sleit hun (vi!) med et stabeist av et bleieutslett. Vi har vært inn og ut av legekontor og apotek, hundrelappene har flydd til soppsalver, hydrokortison og kufiolilla krystallfiolett. Ingenting hjalp. Ikke før søsteren min tipset meg om Inotyol. I kombinasjon med Libero kom hun seg på en uke. Nesten så jeg heiste flagget den dagen siste såret var grodd. Jeg tenkte at det nok var salven som hadde gjort jobben, og begynte friskt og freidig med tøybleiene igjen (men husket å smøre med salve i tillegg). Det tok mindre enn et døgn før den vesle rumpa var verre enn noen sinne. Jeg må nok bare innse at tøybleier ikke er for alle, til tross for at jeg har prøvd alle tips og råd fra tettinntils tøybleieforum. Jeg blør litt i miljøhjertet mitt når jeg ser haugen av papirbleier som må kastes i søpla, men det er ikke noe i mot hva mammahjertet blør når jeg skifter på gulljenta og møter en stump som tidvis ser ut som et rått kjøttstykke.
- Tran. Jeg hadde planer om å gi tran en ny sjanse og gi det til jenta mi. Men da hun begynte med storgulping omtrent samtidig som tran skulle innføres ved fire ukers alder, ombestemte jeg meg. Jeg orker ikke tranlukt 24-7. Da får hun heller bare få en IQ som er 4 prosentpoeng lavere eller hva det nå er. Jeg orker ikke.
- Sukker. Ikke til gulljenta denne gangen, men til gullgutten. Han har blitt svært så bevisst på hva som er godt og ikke, og ber kjekt om sjokolade hver gang ordet Barne-TV nevnes. Heldigvis er det ikke noe problem å si at 'nei, du må vente til lørdag', og heldigvis tar han til takke med en halv Eventyrsjokolade da. Hakket verre er det med mine prinsipper om at han ikke trenger sukker på grøten, syltetøy på brødskiva eller prim i hytt og pine. Men det er vanskelig å være streng på sånt når jeg selv må ta meg skikkelig sammen for å klare å kutte ned på sukkeret. Det ser ut som om produksjonen av dall den søte morsmelken krever et visst inntak av søt mat (mind you, ikke godterier, bare mat som smaker søtt) Så når jeg spiser syltetøy, så får jeg meg ikke til å nekte han å gjøre det samme. Selv om jeg synes han er søt nok fra før...
- Å gå til barnahagen. Yeah, right! Vi skulle jo gå både til og fra hver eneste dag. Jeg skulle bære den ene i bæretøy og ha den andre i vogn, alt etter hva som passet. Vi kjører. Til og fra. hver eneste dag. Selv når vi står opp i 6 tiden klarer jeg ikke å levere han før en gang mellom 9 og 10. Dersom vi skulle ha gått begge veiene hadde vil vel måttet snu i døra når vi kom fram.
- Tid til å trene. Jeg som gledet meg sånn til å trene. Sykle. Løpe. Kanskje til og med få til en time på et treningssenter i ny og ne. Jeg skulle gjøre meg klar til å dra, amme gulljenta sånn hun var god og mett og la gullgubben få alenetid med henne. Hun er straks 11 uker og eneste jeg har rukket var en halvtimes sykkeltur tidlig i august en gang.
- Jeg skulle finne tid til å gjøre unna alt husarbeid på dagtid i ukedagene, sånn at vi kunne være sammen alle fire på ettermiddagene og i helgene. Jeg har en fortløpende gjøremålsliste liggende på kjøkkenbenken. Hver gang jeg stryker ut noe, fører jeg opp to nye punkter. Denne helgen må vel i sin helhet vies til ting som må gjøres. Bare to helger igjen før dåpen nå, og jeg kjenner at jeg skjelver litt når jeg tenker på at om 14 dager får vi overnattingsbesøk av syv personer. Ugg...
- Jeg skulle være flink å pynte meg litt hver dag. Kle meg fint og i alle fall smelle på med litt mascara. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg har slitt ut joggebuksa mi, og at fast tilbehør er en gulpeklut over venstre skulder. Juhu! Men jeg rekker (?) i alle fall å dusje og fikse høret hver dag. Selv om det ikke alltid er så populært blandt husets yngre generasjon.
- Siste kamel: jeg skulle ikke sutre over alle de tingene jeg nettopp har listet opp :p
I mitt naive sinn hadde jeg delvis trodd at jeg var feridg med å svelge babykameler (altså, jeg vet at det vil dukke opp kameler etterhvert som barna vokser, jeg trodde bare at jeg var ferdig med de kamelene som venligvis dukker opp i babytiden).
En luring sa en gang følgende om å ha barn: " En er en og to er ti". Vedkommende kan ikke ha vært spesielt flink i matte. Jeg konstaterer at En var en og to er to. Og tilføyer at to er likevel dobbelt så mange som en, og at jeg sånn sett burde ha forutsett at jeg bare hadde tatt for meg halvparten av kamelene også.