lørdag 16. april 2016

10 ting man trenger for å leve ut den lykkelige siden av Laura Burney

Laura Burney - Cedar Falls
Jeg kan nesten kjenne den milde vinden, høre suset fra lindealleen og snuse inn duften av roser og solmoden fersken (selv om jeg vet at det i filmen var epler hun plukket, ikke fersken)

Eh - jeg klarer ikke helt å la Sleeping with the enemy ligge helt ennå. Muligens fordi filmen gjorde skikkelig inntrykk første gang jeg så den: sammen med min bestevenninne hjemme hos henne, og faren hennes som kom og satte seg sammen med oss i de ganske heftige (for en 12-åring, i alle fall) sexscenene i begynnelsen av filmen tok til. Brennende flaue ører og kinn der, ja! Eller kanskje fordi det er en akkurat passe skummel film; nifs uten at den trenger å inneholde så mye blod og spesialeffekter. Eller kanskje bare rett og slett fordi jeg synes omgivelsene er så uendelig vakre? 

I alle fall var jeg bare nødt til å lage kollasjen over for å få med Laura Burneys liv - del 2. Den triste, men likevel åh-så-vakre del 1 finnes her. Under følger 10 ting man trenger for å leve seg inn i den lykkeligere delen av filmen: 

¤ et langt og lyst maxiskjørt, som flagrer når man danser til Van Morrisons Brown eyed girl
¤ blomstrete topp som faller litt av skulderen når man plukker epler i hagen
¤ hullstrikket trøye, i tilfelle kveldene blir kjølige
¤ gode tøysko når man skal gå til biblioteket
¤ et viktoriansk hus å bo i
¤ en hage full av aprikosfargede Austinroser. Dette er min favoritt, Lady of Shalott 
¤ badekar, myke håndkler man kan henge opp så rufsete man vil, og deilige badeprodukter
¤ en hagegynge til å sitte sammen med en god nabo i på nevnte kvelder
¤ når man får besøk, serverer man limonade i fine glass
¤ og fordi jeg elsker kombinasjonen hagegynge og fersken: en kurv med lodne, solmodne fersken

Og så er det bare å danse og le og være lykkelig. Ingen psykopat lurer i skyggene her hos meg

2 kommentarer:

Anonym sa...

Å hjelpes, der minnet du meg på denne filmen, ja! Gode minner, hvis en kan kalle den det. Filmen så jeg maaange ganger i min ungdom (sammen med bestevenninna mi), og husker den godt. Skikkelig skummel, var den. Ektemannen hennes var så creepy, og jeg får grøsninger bare ved å tenke på ham. Husker godt hvordan han fant gifteringen hennes i toalettet, og at han oppsøkte henne i hennes nye liv. Samtidig husker jeg også godt den fine delen, der hun møtte og begynte å stole på han søte teatermannen (tror jeg han var? eller forfatter?). Takk for at du minnet meg på filmen! Har ikke sett den på sikkert 20 år, men kanskje den skal ses igjen snart. Hvis jeg tør! :-) Ønsker deg en fin uke videre! Vennlig hilsen Christine

Anaruh sa...

Ikke sant! Den filmen kan man se igjen mange ganger, hvis man tør ...
Jeg så den igjen i fjor, tror jeg det var, og den var jammen meg like skummel da.

Ha en fin uke du også, Christine!