torsdag 2. juni 2016

10 tanker om selvutvikling

Stagnasjon i hengekøya i går. Dog leste jeg ut Vesaasboken, så noe fikk jeg da gjort ...

Noen ganger føler jeg meg helt stagnert. At jeg står helt fast på alle fronter, mens folk rundt meg utvikler seg til stadig nye høyder. Folk får barn, de flytter, pusser opp, reiser jorda rundt, tar etterutdanning, begynner i nye jobber og erverver seg nye og spennende ferdigheter. Alt sammen mens jeg står stille; surfer gjennom livet på en kjedelig bølge av klesvask, rutinearbeid og lydbøker. Men! Det er bare en følelse; det er ikke sant! Når jeg tenker meg om gjør jeg stadig nye ting (jeg ikke kan), jeg utvikler meg, og samler på nye, fine opplevelser. Så neste gang jeg får følelsen av stagnasjon, skal jeg trekke fram denne lista, og huske på alle disse tingene som har funnet sted bare i løpet av årets første fem måneder:

¤ vi kjøpte oss seilbåt i vinter. Ganske stor greie, egentlig
¤ jeg tok båtførerprøven. Første eksamen på over ti år!
¤ jeg lærer meg å seile sånn på riktig, ikke bare holde i roret
¤ jeg ble valgt som nestleder i hoppgruppa i våres. Bare å lære seg masse om skihopp nå
¤ jeg er prosjektleder for avdelingens største og mest prestisjetunge prosjekt dette året
¤ jeg tok initiativ til, og gjennomførte en avdelingssamling for rundt 100 personer. Suksess!
¤ i februar var jeg i Berlin for første gang, og planlegger å få til en utenlandsreise i høst også
¤ jeg bruker det jeg kan av tid (og penger …) på å utvikle hagen. Det tar tid når man starter på null
¤ jeg kommer til å få et nytt ansvarsområde på jobb ifm at en kollega går ut i permisjon i sommer
¤ jeg har lært meg en god del fransk på egenhånd i vinter. Dog må jeg bli flinkere å repetere

Så der. Seilbåt, reise til et nytt sted, spennende og krevende jobboppgaver, frivillige verv, oppgradering av hjemmet (hagen, i alle fall) og et nytt språk. I tillegg har jeg lest en haug bøker, og gjort de fleste av månedsmålene og målene jeg har satt på vinterlista og sommerlista. Egentlig ikke så verst, når en også skal ha tid til alle de hverdagslige oppgavene hjemme og på jobb!

De neste to månedene skal jeg roe ned litt, og klappe meg selv på skuldra for god innsats. Jeg skal selvfølgelig fortsette å forbedre seilferdighetene mine, og gi bånn gass på jobbprosjektene jeg har fram til jeg tar sommerferie, lese og gjøre sommerlisteting, men jeg skal også tillate meg å ligge i hengekøya og stagnere litt. Og kanskje tenke litt på hva spennende jeg kan finne på fra høsten av.

Og nå har jeg veldig lyst til å høre hva dere som leser tenker om temaet. Føler dere at dere stadig er i fremdrift, eller er dere på stedet hvil. Hvordan føles det; enten det er det ene eller andre? Og hvis dere er opptatt av «personlig utvikling» - hvilke mål har dere, og hvordan oppnår dere de?

8 kommentarer:

Siri sa...

Noe av det jeg elsker med listene dine, er at du bryter ned det som egentlig er store mål til små punkter på en liste. Det er nok av folk som går rundt og drømmer store drømmer og har en masse ambisjoner, men du lykkes med å forankre dine drømmer og ambisjoner i hverdagen, nettopp på grunn av disse listene. Det er til stor inspirasjon!

Etter mønster fra deg har jeg også laget meg for eksempel litteraturlister og årstidslister. Underveis er det lett å miste de store målene av syne, men om man så stopper opp og oppsummerer litt - slik du gjør i dette blogginnlegget - ser man jo alt man faktisk har oppnådd! Livene våre er summen av alle disse små tingene. :-)

Ida sa...

Enig med Siri over her. Jeg synes du er skikkelig god på å dele opp i mindre delmål som gjør det enklere å nå de litt større målene. Dessuten har du lært meg at alle mål trenger ikke være så store og at det er flust av ting i hverdagen man kan glede seg av og få mestringsfølelse av å gjennomføre. Handler litt om kvalitet i hverdagen, tror jeg. At ikke alt trenger å være så stort for å være bra.

Det er så lett å tenke at man ikke beveger seg fremover og ikke utvikler seg. Sannheten er jo at man tar små skritt fremover hver eneste dag. Jeg har hatt det ganske tungt de siste årene og følt at jeg ikke har oppnådd noen ting siden jeg gikk ut av vgs, men forrige vår løsnet en hel del og selv om det er lett å se seg blind på det man gjør, så vet jeg at jeg har tatt ganske store steg de siste årene - og overkommet ganske store utfordringer. Men det siste året har virkelig tatt kaka. Det føles ikke alltid at jeg har hatt fremskritt, men når jeg setter meg ned og tenker over det, så kommer det tydeligere frem. Det viktigste tror jeg er at jeg har blitt så mye gladere. Jeg begynner å like livet igjen, på en måte. Se de små tingene og de små gledene i livet. Og det er lettere å si seg fornøyd med ting.

Astrid sa...

Så fint innlegg! Viktig å fokusere på hva man faktisk gjør og får til, i stede for å fokusere på det motsatte. Jeg gjør litt for mye av det motsatte for tiden, dessverre. Det er lite tid til Astrid og veldig mye tid til mamma-Astrid. Permisjon er fantastisk altså, men jeg trenger litt mer Astrid-tid.

Anonym sa...

Hva bruker jeg egentlig tiden, livet mitt på? Først og fremst; daglig drift av familien. Det krever litt å ha tre barn. To på skolen, med lekser og aktiviteter. En liten som må ha hjelp med det meste, som å kle på seg, smøre mat, rydde, vaske seg, bytte bleie etc.
Det er alltid brødsmuler som bør feies opp, tomme glass som skal inn i oppvaskmaskin, klesvask som skal brettes, gymbager som skal pakkes/ryddes ut av, engelsklekser som skal leses og ikke minst middager som skal lages og oppvask som skal tas.
Støv, sand og seige fingermerker! Overalt! (Ihvertfall opp til 1 meters høyde.) Men sånn stort sett så klarer jeg å holde unna. Og når jeg tenker over det, så er det grunn til å være fornøyd med det.

Videreutvikling? Vekst? Nei, jeg føler vel ikke at det har vært så mye av det de siste årene. Begynte i ny jobb for 4 år siden, og det er klart jeg har lært mye nytt her. Er en litt learning-by-doing jobb. Ingen vanskelige oppgaver, men mye forskjellig, og mye å holde oversikten over. Sånn sett likner jobb og privatliv litt på hverandre.

Siste året som student gikk jeg forferdelig lei pensum og eksamener. Det har hengt i lenge, veldig lenge. Er ikke før nå i det siste at jeg har begynt å tenke tanken på å studere igjen. Vel kanskje studere er litt ambisiøst. Kanskje bare et fag, et kurs?

Jeg tenker at i vår tid og vår kultur så er fremgang, vekst og utvikling ofte likestilt med suksess. Endring =fremgang=noe vi hele tiden må jobbe for. Men kanskje kunne vi stoppe opp og si at «Sånn jeg har det nå, er helt ålreit. Jeg har det fint, jeg er fornøyd.»

Så jeg vipper liksom litt mellom «fremgang/utvikling/nytt og bedre»- tankegangen og «være tilfreds dere jeg er»-tankegangen.

Vel, dette ble en lang og rotete kommentar. Men du satte i hvert fall i gang noen tanker hos meg. Du inspirerer!

God dag videre!
E

Frøken Desibel sa...

Jeg føler også at jeg står på stedet hvil, spesielt når (nesten) alle venner og kolleger får seg kjærester, blir samboere, får barn, flytter, reiser på spennende turer, bytter jobb osv. og jeg er bare her og gjør det samme dag ut og dag inn.

Så da prøvde jeg meg på en oppsummering av hva jeg har gjort i år;
-pusset opp leiligheten
-reist til Gøteborg
-reist til Roma
-trent meg opp til et triatlon som er neste helg
-lært å crawle som følge av triatlonprosjekt
-jobbet med å prosjektere Norges største kulturbygg
-fått bryne meg som fagansvarlig i større veiprosjekter
-flydd flere turer uten valium (big woop!)

Også var det kanskje ikke så galt likevel:) Jeg tror uansett at andres liv ofte høres så mye mer spennende ut enn ens eget fordi man som regel kun får høydepunktene, men det er jo tross alt flest hverdager:) Jeg tenker jo f.eks. at jeg glatt skulle gitt mye for en hage med hengekøye! Mon tro om en reisehengekøye i en park eller skog vil kunne gjøre nytten?

Linn sa...

Kjenner godt den følelsen av stagnasjon, men samtidig er jeg kanskje litt vel glad i det trygge og litt skremt av endringer. Derfor er det en stor sak for meg at jeg nettopp har sagt opp jobben min, et sted jeg har vært i syv år, og takket ja til en lederstilling med mange nye arbeidsoppgaver. Denne høsten blir det mye jobb og mye kursing, og sånn ca ti ganger om dagen tenker jeg "herregud, hva har jeg gjort?!", men noen ganger må man bare hoppe:)
Ellers er jeg stolt av meg selv for at jeg klarer å ivareta barn og meg selv når mannen min er alvorlig syk, drive familien, legge planer og bare være tilstede. Jeg er dessuten flink til å drive positivt selvsnakk, til å trene og til å vise omsorg og kjærlighet til de rundt meg.

Jeg elsker bloggen din og kikker innom nesten hver dag. Elsker lister og synes du er veldig flink til å løfte frem hverdagens mange små øyeblikk.

Anonym sa...

Jeg kjenner til følelsen av å ha stagnert. Nå har jeg verken mann eller barn, mens alle rundt meg har en av delene. De fleste har begge deler. Det gjør meg ofte ensom. Jeg trives godt på jobben min og opplever et godt sosialt felleskap der. Utenom jobben, er det liksom mer vanskelig. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre for å oppleve å få flere venner, men vet ikke helt. Ofte kjenner jeg at alle rundt meg har noen, mens jeg har liksom ingen. Jeg kan ikke snakke om det til de få vennene jeg har, for da er jeg redd for at de skal synes at jeg klager. Jeg tror ikke de vet hvor trist jeg er.

Jeg er ofte innom bloggen din. Den er et høydepunkt! Du skriver om fine ting som gjør meg glad.

Anaruh sa...

Tusen takk for så fantastisk respons alle sammen! Og beklager at det har tatt meg så lang tid å svare!

Jeg har brukt den siste uken til å tenke litt mer over temaet, og prøve å være litt mer til stede i alle aktivitetene jeg har hatt. Tenke at det er en viss utvikling i det å oppdra barn, treffe nye folk på en jobb middag, administrere familiens hverdager og jobbe med å slippe litt opp på perfeksjonismen.

Og dere har jo alle så rett: man kan ikke bare utvikle seg og dure på; man skal tross alt ta vare på det man har, enten det er familie, en egenskap, det å puste med magen eller å nyte sola.

Og til slutt: tusen takk for det dere sier om at Listebloggen inspirerer, og at den gjør dere glad. Anser det som en enorm fjær i hatten, for det å glede andre er vel kanskje det fineste som finnes! Takk for at dere leser og kommenterer og lar dere glede av mine hverdager :D