lørdag 18. februar 2017

10 lørdagslinjer

bildekilde: tumblr

* sove til klokka er over ni. Hadde visst masse søvn å ta igjen
* rimforst på alle trærne
* fugler som har fest i epletreet, og stadig forsyner seg av bufféten, bestående av frø og meiseboller
* toast og eggerøre til frokost, og en diger kopp French breakfast tea fra Mariage Frères
* lese ut de 30 siste sidene av Stormfulle høyder
* lørdagsgrøt
* oppdatering av leselistene mine
* stell av negler, og en runde ansiktsmassasje
* stell og vanning av grønne potteplanter
* rydding i teskuffen

3 kommentarer:

ingridtunheim.no sa...

Hørtes ut som en fin lørdag synes jeg.

Eirin sa...

Likte du stormfulle høyder? Jeg har den i bokhyllen, men har sett tv-serien med Tom Hardy til døde så har aldri helt fått meg til å lese den. Høres ut som en fin lørdag :)

Anaruh sa...

Eirin: ja, tja - jeg er litt usikker. Jeg synes kanskje den var litt rotete og jeg skjønner liksom ikke helt noen av karakterene, men er ganske fascinert over dem likevel. Det er en bok som står ut fra alle andre jeg har lest, og fordi jeg leser Frankenstein (hører på lydbok) i parallell, blir jeg stadig dratt inn i en sammenligning av Frankensteins monster og Heathcliff, og jeg lurer på hvem av de som er det slemmeste monsteret, og om de har noen likheter. Er halvveis i Frankenstein nå, så er litt spent på hva jeg konkluderer med.

men det du spør om er om jeg likte Stormfulle Høyder, og svaret er vel ja. Jeg likte boka, men ingen av karakterene i den, hvis det er mulig å forstå. Og så synes jeg at det var en del litt "enkle" løsninger på situasjoner hvor forfatteren kunne ha gjort ting litt mer troverdig.

Tankene dras forresten også over til Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett, og hennes Mary-helt-kontrari (et ord jeg så på nokså første gang i Den hemmelige hagen, og som faktisk dukker opp i Stormfulle høyder også.

Til slutt skal det sies at jeg visste nesten ingenting om handlingen i Stormfulle høyder før jeg begynte. Jeg hadde kun fått med meg at det var et lidenskapelig forhold mellom Cathrine og Heathcliff, og hadde sett for meg en tragisk kjærlighetshistorie litt i samme spor som Jane Eyre (fordi mange ofte nevner disse to i samme setting) eller noe av Jane Austen, bare med et ulykkelig utfall. Pga dette kom jo mye av handlingen ganske overraskende på meg, og hadde det ikke vært for et slektskart på første side, hadde jeg ikke kunnet forutse nesten noe som helst om karakterenes skjebner.