lørdag 6. mai 2017

10 fellestrekk mellom min og Gaute Heivolls bestefar


De siste dagene har jeg lest Gaute Heivolls De fem årstidene, eller mer presist hørt den på lydbok. Dette er den andre boken jeg leser av ham - den første var Før jeg brenner ned - og jeg har likt begge skikkelig, skikkelig godt. Og for å være helt presis igjen: begge har jeg hørt på lydbok, og begge er lest av Even Rasmussen. Jeg liker stemmen hans, og jeg synes at sørlandsdialekten hans passer helt perfekt med stedene handlingene i disse to bøkene foregår.

Gute Heivoll skriver så fint. Og boken, som er en blanding mellom dokumentar/biografi og diktning fungerer så godt, synes jeg. Men dette er ting man sikkert vet, eller som man i alle fall kan finne hvis man googler seg fram til noen bokanmeldelser andre steder. For jeg leser nesten aldri bøker for handlingens skyld alene. Jeg krever noe mer, og målet med å lese denne boken akkurat nå var å mane fram den vårlige følelsen av løvetann i solveggen, bjørkeløv som spretter og kirkeklokker som ringer til konfirmasjon. For det var disse tingene jeg satt igjen med etter å ha hørt Før jeg brenner ned. Språket, skrivestilen og Even Rasmussens stemme skulle bringe dette tilbake til meg. Og det gjorde de også, på en ypperlig måten. Men i tillegg ga denne boken meg noe mer. Den ga meg Bestefar!

For De fem årstidene handler om Heivolls egen bestefar (og bestemor), og det siste året i bestefarens liv. Han har jobbet som konduktør på Oslo-Kristiansand-Stavangertoget i alle år, og har nå gått av med pensjon. I det året vil følger bestefaren får vi høre små og store hverdagshendelser, og hvordan hjertesykdommen stadig tar sterkere grep om ham. Vi får høre om bestemor og bestefars hage, om bestefarens malerier og skisser, om smalfilmkameraet han kjøper i julegave til seg selv, og hans følelser for bestemor. Men mest av alt hørte jeg stemmen til min egen bestefar. For våre bestefedre har hatt mye til felles, og for meg fant handlingen sted på en liten øy sør i Hordaland, hvor min bestemor og bestefar bodde helt til de gikk bort for hhv 11 og tre år siden:

1) Verkstedet. Eller "varkstadn", som vi sa. Den lå i et rødt uthus, vegg i vegg med utedoen (hvor veggene var tapetsert med forsidene av gamle Donaldblader) og vedboden, hvor gårdskattene stort sett bodde). Bestefars verksted hadde sirlig orden i alle redskaper, han hadde en stor slipestein som vi barna fikk lov til å sveive når han skulle slipe kniver eller ljåen, det luktet sagfils og støv, og jeg husker jeg likte å skru skrustikka, som var av samme integrete type som vi hadde på sløydsalen på skolen, inn og ut, inn og ut.

2) Hagen. bestemor og bestefar bodde på en gård. Hovedhuset var stort og hvitt, og rundt det lå hagen. Hagen hadde et enormt asketre på toppen av bakken som gikk nedover til stranda, og der hang ei huske vi kunne slenge oss ut i lufta med. På andre siden av huset - der hvor det var lunt - var det en hekk av store ripsbærbusker,  noen epletrær (et av de med ei huske for de litt mindre barna), drivhus med tomater, rosebed, stikkelsbærbusker, en hagedam med ei betongjente med ei krukke som det rant vann ut av (ikke en laks eller et troll, der altså), rabarbra og hagegynga under plommetreet. På den siden av huset hvor trappa ned til potetkjelleren var, stod to digre morelltrær, som bare de eldste fetterne mine klarte å klatre opp i. Men bestefar satte opp en stige, sånn at alle fikk klatret opp og hentet seg gulrøde moreller.

3) Håndarbeidet. Gaute Heivolls bestefar malte og tegnet, min dreiv med treskjæring. Han lagde flere utskjærte klokker, som nå henger rundt omkring i stuene til diverse familiemedlemmer.

4) Bestefars lunhet og humor. Heivolls bestefar kjøpte smalfilmkamera til seg selv i julegave, la den under treet, men lot være å skrive hvem gaven var fra, til stor nysgjerrighet på julaften. Det er nøyaktig noe slikt min bestefar kunne ha funnet på å gjøre, og tankene mine går til alle de gangene vi barna "lurte" ham ved å servere ham tomme skall i eggeglass, og ventet på hans "overraskede" mine, da han kakket egget, og det var tomt inni. Det må ha skjedd hundrevis av ganger, og vi gikk aldri lei.

5) Mekanikeren. Det å kunne fikse en pumpe, snekre en grevlingfelle, banke ned staur, finjustere et kamera - det er en sånn en bestefarsk ting å kunne gjøre. Gaute Heivolls bestefar var konduktør, og kunne sikkert mye om tog. Min bestefar var bonde, snekker, oljeplattforbygger og sikkert mye annet også. Den gang var ikke formell utdannelse så viktig, man gikk liksom bare rett inn i arbeidslivet fordi man uansett kunne det meste. Men kanskje ikke hvis man skulle bli lege, eller advokat, eller ingeniør eller noe sånn?

6) Dagsrevyen, med lyden nesten skrudd av. Jeg vet ikke om dette er et fellestrekk for den generasjonen, men Dagsrevyen var noe man aldri gikk glipp av, men fordi det var så mye vondt i verden, beskyttet man seg litt ved å holde lyden lav, kanskje til tross for nedsatt hørsel når aldredommen begynte å gjøre seg bemerket.

7) Sykdommen. Min bestefar hadde aldri problemer med hjertet, det var en rekke drypp med et påfølgende stort slag som tok ham. Da han døde i februar 2006 bodde jeg i Trondheim, og hadde derfor ikke sett ham på en lang stund; mulig det var så lenge siden som i bryllupet vårt i 2004. Men jeg husker mammas fortelle over telefon at han stadig ble dårligere den siste tiden, og at de små dryppene tok ham litt etter litt. Det siste store slaget kom en torsdag jeg satt i et byggherremøte, og av en eller annen grunn gikk jeg ut på gangen for å ta telefonen. Jeg forlot møtet og gikk inn i det uferdige bygget for å få være litt alene.

8) Tjernet og myra litt inni skogen. Om våren gik vi dit for å plukke hvitveis, om høsten fantes det blåbær. Om vinteren - hvis det var kaldt nok, noe det sjelden var på en øy ut mot havet - gikk vi på skøyter. "Tjødnå", som den het der, lå et lite stykke unna gården, og i områdene rundt var det flere små bekker mellom mosetuene hvor det var gøy å leke demning og bygge barkebåter. Der Heivolls besteforeldre badet i elva, badet mine i sjøen. Huset lå kanskje bare 50 meter unna den fineste sandstranda du kan tenke deg, med små. gule sneglehusskjell, åkervindel som slynget seg over noen store steiner ned mot vannet, og et strandvolleyballnett som mine fettere og kusine (som bodde på naboeiendommen) hadde satt opp.

9) Grisen. Bestefar hadde ikke griser mens jeg var barn, bare storfe, høns og kattene. Men da mamma var liten hadde de griser, og etter at onkelen min overtok gården, kom grisene tilbake. Men om det er en gris eller et knippe "stutar" (okser), er ikke så farlig. For jeg husker hvordan bestefar stelte med dyrene sine, strødde sagflis i båsene etter at møkka hadde forsvunnet ned i luka, og kosen og kløinga de fikk mens han ga de mat. I sommerhalvåret fikk de aller fleste dyrene gå fritt på beite, og om høsten hjalp vi til med både hesjing og å tråkke i siloen.

10) Kjøkkenhagen og åkrene. Poteter, gulrøtter, tomater fra drivhuset, epler og plommer, stikkelsbær, rips, solbær, bringebær og jordbær. Rabarbra og sukkererter, moreller og kålvekster. Kjelleren var alltid full av selvdyrket mat, og litt oppi skogen hadde bestefar bygd et bittelite røkeri, hvor han røkte fisken han drog fra fjorden. Da mamma var lita, og de slaktet på gården, var de stort sett selvforsynt, foruten mel og kolonialvarer. Da jeg var barn hadde vi også potetbinge i kjelleren, og potetene kom alltid fra bestefars åker. Det store hvite huset hadde grovkjøkken, og der ble det saftet og syltet, stekt og kokt, bakt, kvernet, malt og filetert. Å komme på besøk til bestemor og bestefar var alltid å komme til duk og dekket bord (og en diger, brun tekanne med søt, svart te). I sosiale media dukker begrepet frokostdessert opp av og til. Her var bestefar forut for sin tid, for jeg kan ikke tenke på ham, uten å tenke på smilet hans, da "søtekako" (som kunne være kringle, påsmurte lefser, rester av julekake osv) ble satt på bordet i forlengelsene av helgefrokostene.

Tidligere har jeg skrevet lister om minnene etter farmor og farfar. Jeg er vokst opp i gangavstand mellom oss, og hadde derfor et tettere forhold til farmor og farfar enn til bestemor og bestefar. Men alle fire har satt dype spor og gitt meg så uendelig mange fine minner, og jeg blir like glad - og vemodig - når sånne som Gaute Heivoll kommer og virvler litt opp i minnebanken, og skriver bøker som gjør at man kan se for seg at hele handlingen egentlig er ens eget liv med en liten tvist.

Bestefar og jeg på huska i epletreet, sånn ca anno 1984, vil jeg tro

7 kommentarer:

Astrid sa...

Så fin og ikke minst kreativt innlegg!

Pluto sa...

Vakkert og rørende. Måtte vente litt før jeg klarte sette meg med innlegget, og gråter ganske riktig litt etterpå. Jeg er så sentimental og nostalgisk at det grenser til det komiske.

Dina sa...

Veldig spesielt, for det er som å lese om min bestefar! <3

ingridtunheim.no sa...

Jeg har lest, Over det kinesiske hav. Den er også god.

namnam sa...

Så utrolig fint skrevet!

Karin sa...

For eit nydelig innlegg! Din bestefar minner meg om min farfar, berre at dei budde i Stord sentrum og ikkje på gard. Han jobba på verftet i mange mange år som sveiser og brannmann, hadde møbelverkstad i eit bygg ved sidan av huset, og han elska kattar. Han døydde i 2015, han og av slag. Eg rakk heldigvis å treffe han ei siste gong på sjukehuset, som var både fint og trist, i og med at han såg så skral og liten ut (han var ein svær mann på 1.90). Han var klar til siste slutt, men kroppen spela ikkje på lag, så det var vanskeleg å høyre/forstå kva han sa. Men ein ting kom klart fram, og det var "Karin, du har så fine, brune auge". Det sa han alltid til meg når eg var lita (han hadde ein forkjærleik for brune auge), og så blei det og det siste han sa til meg før han døydde. Eg og pappa sang "den fyrste song" til han, og så måtte me gå. Han døydde mens eg var på ferie i Italia, og eg kunne ikkje gå i begravelsen. Det er litt bittert, men så glad for den siste dagen eg fekk med han.

Anaruh sa...

Tusen takk for så mange fine kommentarer!

Karin: min bestefar bodde på Halsnøy, og fra stuevinduene kunne vi se bort på verftet på Stord. Jeg er født på Leirvik :)